Tvilsomme tvangsmidler

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

I en artikkel publisert 10. oktober (https://www.kanalen.no/nyheter/nedgangen-i-saker-knyttet-til-narkotika-er-ikke-forenelig-med-fakta-det-viser-et-skjevt-bilde-av-virkeligheten/306220) hevdet politioverbetjent Bjørn Håvard Olsen at politiet som følge av «lovendringer» ikke har «mulighet til å gjennomgå mobiltelefoner og lignende teknisk utstyr, på samme måte som før» i narkotikasaker. Påstanden hadde ikke rot i virkeligheten og er siden blitt endret.

Det er bra, men noe skurrer likevel. At en slik påstand i det hele tatt kan bli fremmet av en politileder som i kraft av sin autoritet og stilling burde vite bedre, er problematisk. Betenkelig er det også når media ukritisk formidler et så påfallende utslag av manglende juridisk presisjon fra politiets side.

Kort fortalt har Riksadvokaten ganske enkelt presisert det som burde være en selvfølge, nemlig at politiet må forholde seg til gjeldende lovverk. I mindre narkotikasaker har det aldri vært rom for å anvende inngripende tvangsmidler som f.eks. rutinemessig gjennomgang av mobiltelefoner.

Dette har ikke hindret politiet i å gjøre det likevel. Denne lovstridige praksisen, som ble avdekket nærmest ved en tilfeldighet, endte i en veritabel politiskandale, og både Justisdepartementet og Politidirektoratet måtte i ettertid beklage overfor alle som opp gjennom årene var blitt utsatt for politiets ureglementerte maktbruk.

Likevel pågår det nå en underlig kamp for å få disse ulovlighetene inn i lovlige former. Eksempelvis bekymrer Senterpartiets ordførerforum seg i et nylig leserinnlegg (https://www.kanalen.no/meninger/gi-politiet-verktoyene-de-trenger-mot-narkotika/307610) over politiets angivelig manglende verktøy, og vil ha det til at dersom «politiet mister muligheten til å bruke tvangsmidler, mister de også viktige forebyggende tiltak». Men politiet har altså ikke mistet noen tvangsmidler. Sp-ordførernes påstand om at Riksadvokatens retningslinjer skulle ha forårsaket «en økning i både narkotikabruk og beslag, samt spredning av kriminelle nettverk», faller dermed på sin egen urimelighet.

Det er på sett og vis forståelig hvis enkelte lar seg smitte av en forvirring politiet nokså aktivt har bidratt til å skape. Men forvirring er det like fullt, og denne forvirringen gjør det unødvendig vanskelig å føre en nøktern diskusjon. Ikke minst svekkes tilliten vi alle bør kunne ha til både politi og politikere. Det er kanskje det verste.

Torstein Velsand, Gran