Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening
Det er stor forskjell på muntlig og skriftlig kommunikasjon; begge handler om å gjøre seg forstått, men skriftlig stiller større krav til presisjon og hensyntaking til vedtatte regler og normer, mener jeg og heldigvis, fremdeles, mange med meg.
I nær fortid, fant jeg det nødvendig å igangsette korrespondanse med «Det Offentlige». Jeg vil presisere at jeg ikke på noen måte er ute etter å «hevne» meg på noen etter avgjørelser i min disfavør eller å «henge ut» enkeltpersoner og vil derfor ikke nevne navn eller gjengi utdrag eller enkeltsetninger, men med utgangspunkt i at ingen med viten og vilje vil velge en håndverker som ikke behersker sitt håndverk, tillater jeg meg å stille tre spørsmål knytta til svara jeg har fått:
– Hva får personer til å søke på jobber som medfører skriftlig kommunikasjon, når de mangler de mest grunnleggende kunnskaper om rettskrivings- og tegnsettingsregler?
– Hvorfor og hvordan i all verden kan det ansettes byråkrater som i språkføring og skriftlig modenhet overgås av mitt åtteårige barnebarn?
– Er byråkrater uten grunnleggende allmenferdigheter kapable til å foreta riktige avgjørelser og forvalte et offentlig lovverk til innbyggernes beste?
Som kultursjef i Seljord kommune for en halv mannsalder siden, var jeg initiativtaker til særdeles vellykka årlige, obligatoriske rettskrivings- og språkføringskurs for alle ansatte som hadde korrespondanse og saksbehandling blant sine arbeidsoppgaver. Jeg foreslår at dagens utgave av «Det Offentlige» gjør det samme, aller helst øyeblikkelig, i alle fall etter svara jeg har fått å dømme fra en ikke navngitt kommune!
Bernt Solvoll